GENERELT
OM FLEINSOPP
Spiss fleinsopp vokser vilt i store deler av den nordlige halvkule. Soppen er også kjent som psilocybe semilanceata, eller “liberty cap” på engelsk.
Man kan finne og plukke soppen på høsten i perioden mellom august/september frem til snøen legger seg. Spiss fleinsopp vokser som regel seg på åpen mark hvor spesielt beitemark med rikelig gjødsel gir gode vekstkår. Det er greit å merke seg at soppen likevel aldri vokser direkte på avføring, og man sjeldent finner spiss fleinsopp i skogen.
Fleinsoppens farge varierer fra hvit/gul til brun farge. Utseende påvirkes bl.a. av soppens alder og lokalt klima. Den er f.eks. mørkere i våt tilstand.
Spiss fleinsopp kjennetegnes ved at den har en “hatt” som varierer fra klokke- til kremmerhus-form med en liten knopp i toppen. Størrelsen på hatten varierer og kan måles til 2-3 cm i diameter. Hatten er dekket av striper fra topp til bunn i fuktig tilstand. Når spiss flein blir tørr og/eller eldre vil fargen gå over til et lysere læraktig utseende, mens den i yngre/våtere tilstand karakteriseres av en slimaktig overflate.
Under hatten finner man skivene som varierer fra en kremaktig farge til en brunaktig og mørke lilla farge når sporene fyller de. Skivene er festet i toppen av hatten, og ikke direkte til stilken. Stilken er ofte lang og tynn, og veldig sjelden rett. Det er også mulig å se fibre langs hele stilken som ofte er kronglete og vridd i karakter.
Fra kuriosum for soppforskere til forbudt narkosopp
Spissfleinsoppens norske kulturhistorie
Spiss fleinsopp har vært en del av nordisk natur i lange tider. Arten ble først beskrevet vitenskapelig av den svenske naturforskeren Elias Magnus Fries i 1838. Den norske forskeren Axel Blytt beskrev den i et verk utgitt i 1905 som utbredt på gjødslede steder og fet jord både øst- og vestafjells helt opp til 1000 meter over havet.
Navnet fleinsopp ble på norsk tidligere brukt om en helt annen sopp, Trichophyton tonsurans, bedre kjent som ringorm i hodebunnen. Det har sammenheng med at ordet “flein” i en del norske dialekter kan bety utslett. Men “flein” har ifølge Norsk Ordbok også vært brukt om sykdommer som oftest etter folketroen måtte kureres med trolldom. Det norrøne ordet “fleinn” betydde dessuten “hake på pil”, og slik sett er fleinsopp en ganske treffende benevnelse på en pil-formet sopp som noen vil si at har trolldomsaktige effekter på menneskesinnet.
Det finnes ingen sikre tegn på at spissfleinsoppens psykoaktive egenskaper har vært kjent i Norge (eller Europa for øvrig) før den annen verdenskrig. Når oppslagsverket Soppene i farger fra 1957 opplyser at fleinsopp egner seg godt til “steking og stuing, og spesielt i blandinger”, at den “anbefales varmt av dem som har prøvet den nærmere” og kan “hermetiseres og tørkes”, er det liten grunn til å tro at vi har med skjulte hentydninger til selvplukkede rusmidler å gjøre. Soppen som i boken omtales som “stor fleinsopp” er i dag omdøpt til stor knippesprøsopp, flyttet ut av psilocybe-slekten, regnes heller ikke som spiselig. Likevel er det ikke utenkelig at folk også i Norge kan ha gjort seg erfaringer, frivillig eller ufrivillig, med effekten av inntak av spiss fleinsopp. Fra London er det i 1799 dokumentert et tilfelle av en hel familie som fikk forstørrede pupiller, latterkrampe og symptomer på forvirring av å ha spist sopper de hadde plukket i en park. De norske soppforskerne Leif Ryvarden og Klaus Høiland bemerker også i boka Er det liv, er det sopp! at det er underlig at fleinsoppen skulle ha gått upåaktet hen på “et kontinent hvor nær sagt alle de plantene – og sopp med – som kunne brukes til ett eller annet, ble oppdaget og beskrevet allerede før middelalderen”. Men spekulasjoner om at kulturelle symboler som nisseluen og frimurernes murskje kan være rester av en europeisk fleinsoppkult er nettopp det – rene spekulasjoner i mangel på kildemateriale.
Det var først i kjølvannet av Gordon Wassons ekspedisjoner til isolerte stammer i Mexico på 1950-tallet, der han trolig som første hvite mann fikk delta i en seremoni med rituell bruk av psilocybin-sopp, at forskere ble klare over at flere av soppene i Psilocybe-slekten har disse egenskapene. Albert Hofmann, best kjent for å ha funnet opp LSD, var sammen med sine medarbeidere den første til å påvise at også den europeiske spissfleinsoppen inneholder psyilocybin. Dette skjedde i 1963, men noen utbredt bruk av spissfleinsopp som rusmiddel i Norge er ikke dokumentert før på 1970-tallet. Den norske legen Trond Schumacher publiserte i 1976 artikkelen “Hallusinogene sopper” i Våre nyttevekster (71:110-115), og det er muligens ikke tilfeldig at de første bekreftede rapportene om fleinsopprus i Norge stammer fra året etter. I boka Giftsopper og soppforgiftninger (Universitetsforlaget, 1977) gis en utfyllende beskrivelse av soppens virkning, utseende og voksesteder, mens bivirkningene beskrives som “tilsynelatende lite ubehagelige”.
I løpet av 1977 ble all nødvendig informasjon for den som ønsket å eksperimentere med fleinsopprus tilgjengelig på norske biblioteker, og påfølgende soppsesong kom de første overskriftene i massemedia. “Narkotisk sopp omsettes i Sandefjord”, kunne Sandefjords Blad melde 28. august 1978.
Det var ikke snakk om innsmuglet narkotika, men om ungdomsgrupper som bedrev “systematisk jakt” på soppen rundt om i byen. Denne nyheten ble raskt formidlet i aviser over hele landet, og etter hvert kom det også rapporter fra andre landsdeler. Samme høst fikk Sentralsjukehuset i Rogaland inn sitt første tilfelle av en pasient med “bad trip” forårsaket av spiss fleinsopp (Tidsskr Nor Lægeforen nr. 8, 1979, 99, 424).
Fleinsopprusen beskrives i bøkene og avisartiklene fra syttitallet som LSD-lignende og uforutsigbar. Muligheten for marerittaktige “bad trips” fremheves, men fremstillingen var gjennomgående relativt nøktern. Det var først høsten 1980 at mediene slo alarm. “Livsfarlig sopp GIR LSD-RUS”, utbasunerte VG. Men ikke alle var lite bekymret. “Hittil har De endog kunnet spise giftig fluesopp uten at Vegdirektoratet eller Utrykningspolitiet, eller Edruskapsrådet har lagt seg oppi soppen. Men nå spøker det sannelig stygt for spiss fleinsopp!” bemerket en anonym VG-spaltist (9.8.1980), som foreslo å nedsette et utvalg for å forby forekomsten av soppen. “Den må forbys å vokse, hva kan vi gjøre med denne veksten som truer med å friste svak ungdom ut i skog og mark, på søk etter noe helt annet enn enn kreps og kantareller med jevning og Piesporter?” Da en journalist fra Akershus Amtstidende (4.9.1980) oppsøkte en soppforsker på Landbrukshøyskolen med et eksemplar han hadde funnet av soppen, kunne cand. real. Yngve Solberg berolige leserne med at fleinsoppen hverken så ut til å kunne gi skader på organismen eller være vanedannende.
Flere steder i landet mente politiet at det var forbudt, om ikke å plukke soppen, så i hvert fall å spise den. I Kristiansund ble det sågar vurdert å ta ut siktelse mot en mann som hadde oversatt og trykt opp et hefte med informasjon om spiss fleinsopp (Aftenposten 8.8.1980). Men det ble snart klart at politiet ikke hadde myndighet til å gripe inn, fordi soppen ikke sto på narkotikalista. Høsten 1981 begynte Sosialdepartementet og Kriminalpolitisentralen å vurdere en klassifisering av spiss fleinsopp som narkotikum i Norge (Rt-1982-64 (22-82)), og statsadvokaten i Rogaland forsøkte på dette grunnlaget å få en mann dømt for besittelse av 2,5 gram tørket spiss fleinsopp. Dette ble avvist av Høyesterett, som opprettholdt herredsrettens frifinnelse, ettersom soppen på gjerningstidspunktet ennå ikke sto på narkotikalista. Men 31. desember 1981 gjorde Helsedirektoratet vedtak om å føre opp spiss fleinsopp på narkotikalista, og fra den dagen har bruk og besittelse av soppen vært forbudt på samme måte som andre illegale narkotika.
fleinsopp har en psykEdelisk virkning
RUSVIRKNING
Spiss fleinsopp inntas ofte ved at man spiser den, enten tørr eller våt. Enkelte velger også å brygge té på soppen, som så drikkes. På denne måten unngår man å spise selve soppmaterialet, som kan gi fordøyelsesbesvær. En vanlig dose spiss fleinsopp er på mellom 0,5 – 2 gram tørket sopp, og omtrent 10 ganger så mye for fersk, fuktig sopp.
De viktigste aktive komponentene av spiss fleinsopp er psilocybin og psilocin. Psilocybin brytes ned til psilocin i kroppen, og det er altså psilocin som kobler seg på serotoninreseptorene i hjernen og gir en rusvirkning. I tillegg inneholder også fuktig fleinsopp en viss mengde baeocystin og norbaeocystin, som man også mistenker at bidrar til rusvirkningen.
Rusvirkningen merkes typisk etter 30 – 40 minutter, med full rusvirkning etter ca. 2 timer, men det kan også ta lenger tid avhengig av hvorvidt man nylig har spist og individuell biologi. Rusvirkningen varer ofte mellom 4 – 6 timer, og er på sitt mest intense mellom 2 og 4 timer etter inntak.
Fleinsopp har en psykedelisk virkning, som er sammenlignbar med virkningen av LSD. Rusvirkningen karakteriserer i endringer av måten man oppfatter virkeligheten på, med endringer i sanseinntrykk og en opplevelse av at ulike sanseinntrykk smelter sammen. I tillegg endres måten man tenker på, der det er vanlig at tankene blir mer assosiative og springende, som kan fremme kreativitet, meditative tilstander og nye måter å se på personlige utfordringer. I høye doser svekkes opplevelsen av “jeg”-perspektivet, og man kan oppleve en såkalt “egodød”, der opplevelsen av å ha et selv blir fullstendig fraværende. Dette kan oppleves svært meningsfullt og spirituelt, men også være skremmende.
Mange rapporterer å ha hatt intenst meningsfulle opplevelser etter å ha spist spiss fleinsopp, og at det har hjulpet dem i å komme ut av negative tankespor eller en usunn livsstil. Det forskes nå på å bruke psilocybin i psykedelika-assistert behandling, og behandlingen har vist lovende resultater for behandling av depresjon og angst.
Selv om de fleste beskriver opplevelsen med fleinsopp som en positiv opplevelse, kan opplevelsen også være forvirrende eller skremmende. Effekten avhenger mye av både ens mentale tilstand (“set”) og omgivelsene (“setting”). Man bør derfor sette av tid til mentale forberedelser, sørge for at man tar fleinsopp i trygge og rolige omgivelser, og føle seg emosjonelt stabil. Dersom man likevel har en ubehagelig opplevelse, kan det hjelpe å skifte omgivelser eller musikk, eventuelt forsøke å fokusere på pusten. Ofte vil de skremmende tankene gå over dersom man lar dem avvikle seg selv, snarere enn å stritte imot. Dersom man tar fleinsopp for første gang, eller en høy dose, er det fornuftig å ha en edru person man stoler på sammen med seg, som kan minne om at du er trygg og at de negative opplevelsene vil gå over.
Personer som er utsatt for psykotiske episoder, eller har en familiehistorie med alvorlige psykoselidelser – som schizofreni – bør unngå å bruke psykedelika. Personer som gjennomgår depresjon eller har alvorlige angstforstyrrelser, bør være varsomme med bruk av psykedelika, og unngå å bruke det utenfor en terapeutisk sammenheng med kvalifisert personell.
Du kan lese mer om fleinsopp på Rusopplysningen.no.